Da har jeg kontroll på regningene, det er over et år siden sist gang jeg idetheletatt hadde noen som helst ide om hvor mye det lå og ventet. Jeg har jo betalt regninger i mellomtiden, og noe blir jo også trukket direkte. Men jeg har altså ikke hatt hverken oversikt eller kontroll. Lettelsen skkurat nå er ubetalelig.
Jeg har ikke mer penger enn i går, heller mindre. Men, jeg vet iallefall hva jeg har, og ikke har. Det er jo usikkerheten som får meg til å ligge våken om nettene. Når jeg kommer på at jeg ikke eier noe som helst, og at konvolutttrollet tross alt ikke er typen til komme på døren hender det at jeg får sove. Men dette er en dårlig sovemedisin som jeg skal klare meg uten.
Så er spørsmålet: Hva skal jeg gjøre for å unngå å havne i denne mølja igjen og igjen. Har slått meg at å kvitte seg med kredittlånene er en god ende å begynne i. Tilsammen er det ca 40 000. Det er ikke mye iforhold til mange andre, det er jeg klar over. Desverre er inntekten min nokså beskjeden, og muligheten for å øke den enda mer beskjeden. Jeg funderer på å nedbetale den med studielån. Jeg har to år igjen av studiene og har klart meg uten lån det første året. Aberet er at jeg allerede har 170 000 i studielån fra før… Tenke tenke
Hvis noen skulle ha gode tips så kom med dem 
Kjære Kat Anne (om jeg får lov),
først vil jeg si at det er kjempebra at du har startet å rydde opp i din private økonomiske situasjon! Det er et kjempesteg videre, fra der du HAR VÆRT. Jeg synes også det er veldig bra du blogger om den prosessen du er inne i nå. Som du sier, kan det være en motivasjonsfaktor i seg selv. Som Aksjebloggeren her sier, er ikke fortiden noe som definerer deg. Det er hva du gjør med den, som til syvende og sist vil fortelle oss noe om deg. Jeg synes bloggen din er en svært god start.
Når det er sagt synes jeg ikke din økonomiske situasjon høres grei ut. Nå har jeg ingen formening om din totale situasjon sånn sett, men jeg vil anbefale deg å sette opp en systematisk oversikt, gjerne i et Excel-ark, over hva du er skyldig hvem. Ta kontakt med ALLE kreditorer. Si at du er inne i en prosess der målet er å rydde opp i din private økonomi. Aldri lov kreditorene penger du ikke har. Om du inngår en avtale med dem, og ikke holder den, kan de på et senere tidspunkt straffe deg med dette.
Lag et budsjett: Hva tjener du per måned, hva har du av utgifter. Hva blir differansen mellom disse to postene? Da vil du på en effektiv måte finne ut ditt overforbruk hver måned. Når dette er gjort bør du så snart som mulig ta kontakt med potensielle långivere for deg. Dette kan være bank eller privatpersoner. Det du ikke må gjøre er å ta opp enda mer lån uten sikkerhet, for å finansiere allerede eksisterende lån. Om du har noen som kan garantere for et lån for deg, kan du kontakte Bank2. De er kjent med denne type saker (og de gjør god butikk på det).
Årsaken til at jeg finner det opportunt å komme med disse direkte rådene til deg, er fordi jeg nettopp har vært i din situasjon selv, dette kan du lese om på bloggen min her. For meg var situasjonen så ille (les: uoversiktlig) at jeg måtte gå til økonomisk rådgivning for å få hjelp. Da jeg tjener rimelig bra i dag, og mine fremtidige lønnsutsikter er svært bra, hadde jeg ikke noe ønske om offentlig gjeldsordning, da det som skjer da er Namsfogden tar utlegg i lønnen din de neste fem årene, du får ikke ha verken kreditt- eller betalingskort ila den perioden (dvs at alt du skal kjøpe må du betale cash), og du får selvsagt ingen nye lån. For noen kan dette være en bra ordning. Jeg er så heldig at jeg har en fantastisk samboer som stilte opp med svært mye penger for meg i form av lån. Dermed var det duket for en privat gjeldsordning for meg. Jeg har derimot et svært stramt budsjett i årene som kommer, men det er et budsjett jeg kan leve med. Betalingsmegleren var de som bistod meg i denne prosessen. Guttene der er selvsagt ikke gratis, men de var verdt hver eneste krone. Å rydde opp i økonomien er en fulltidsjobb, og det har jeg allerede.
Økonomisk rådgivning i det offentlige, altså hos NAV, er gratis. Det som er aberet er at det er svært lang ventetid. Ta kontakt med NAV i din kommune snarest, for å sette opp en time, så har du de i bakhånd uansett hva som skjer med alle andre alternativer. Jeg hadde en avtale med de hele tiden, i tilfelle alt annet skulle skjære seg.
Om det er noe som helst du tror jeg kan hjelpe meg er det bare å gå inn på bloggen min å lete etter bloggposter, eller du kan kontakte meg via femmefataleoslo at gmail dom com.
Dette kommer til å gå bra. Jeg heier på deg
Og jeg skal linke til bloggen din i bloggrullen min.
klem FF
Tusen takk for kjempefin kommentar:) Det er utrolig hyggelig at du tar deg tid til å hjelpe. Det betyr mye og holder selvsagt motivasjonen oppe. Det høres ut som om vi har vært igjennom litt det samme, og det er godt å høre fra noen som har vært der og klart og karre seg til overflaten igjen. Det er jo ikke akkurat det tema man snakker høyest om, ihvertfall kjenner jeg selv at jeg skammer meg over å ha rotet det til slik.
Tusen takk 
Ang bank2 og andre långivere, er ikke studielån smartere å bruke? Så lenge jeg studerer vil det jo ikke løpe renter. Privat lån er ikke et alternativ for meg desverre. Jeg vil helst holde foreldrene mine utenfor, de er til stor hjelp allerede, både økonomisk (bidrar med ting og tang til barna) og praktisk. Tror de hadde fått seg en knekk om de hadde fått rede på situasjonen.
Må bare si igjen at det varmer med et slikt innlegg
Så hyggelig at du satt pris på kommentaren min!
Når det kommer til hva som lønner seg å bruke til å betale ned hva, bør du nok spørre de kloke hodene på Pengevett. De har virkelig god greie på det. Uansett bør du betale tilbake alt så snart som mulig, da rentene på kredittkort og forbrukslån tikker og går, uansett om du er student eller ikke.
Av og til kan det lønne seg å være helt åpen med noen man har rundt seg. Jeg synes ikke det er noe vits lengre at man skal klare seg alene for enhver pris. Ved å gjøre det mot seg selv er faren stor for å bli svært motløs og trist. Det er viktig å spre informasjonen, slik at noen kan følge opp, så slipper du å bli så alene om dette, når du ikke trenger å være det. Jeg synes familier skal hjelpe og støtte hverandre uansett hva, men dette er jo mer et verdispørsmål.. I min case var der ingen i familien som stilte opp, selv om noen kunne, men jeg synes likevel det er fint å vite at de vet. Dette har vært svært skambelagt for meg også, men nå snakker jeg relativt åpent om det med venninner, og samboeren min (selvsagt). Jeg snakker om det, fordi da forstår de hvorfor jeg har hatt det svært vanskelig den siste tiden, og at jeg i tiden fremover ikke har råd til å være med på de aktiviteten som koster aller mest penger. Jeg har kun fått ros, fordi jeg har evnet å ta tak i min situasjon. Sjefen min er også informert, og jeg ble møtt med stor forståelse og sjefen min har senere tilrettelagt for både mer ekstraarbeid for meg (slik at jeg kan få overtidstimer), i tillegg til et engasjement ved siden av min 100% jobb, slik at jeg kan ha en større fast biinntekt. Å dele skammen, føltes godt, og jeg har etterpå godt med et mer hevet hode.