Jeg har vridd hjernen min i de fleste mulige vinkler jeg kan tenke meg. Men hvordan jeg enn snur og vender hodet har jeg innsett at punkt nr 1 på agendaen må bli postkassen.
Jeg gleder meg ikke. Postkassen min har garanter blitt utsatt for okkupasjon. Jeg ser for meg både edderkopper, tussalusser og andre kryp. Engang fant broren min tilogmed et fuglereir der. Det må være et av de tryggeste stedene en stakkars fugl kan finne til familien sin. Jeg gjorde det klinkende klart hva jeg syntes om å forstyrre fuglelivet på den måten. Og siden den gang har min kjære bror holdt seg unna.
Men tilbake til alvoret. Postkassen må til pers. Og siden jeg kjenner at jeg blir kvalm av bare tanken har jeg ringt en god venninne. Planen er at hun kommer innom og skal være min moralske støtte. Det er deilig å slippe å gjøre det alene. Jeg er nok heldig, jeg har en venninne som har vært akkurat der jeg er nå. Dermed blir det litt lettere å be om hjelp.
